Gunvor Fritzner

   Et annet navn for Gunvor var Gunvor Fritzner Bertelsen.

  Generelle notater:

f18.4.7.4 Farfars tremenning

Bosted Kvernaland Klepp.

ALDRI I GLEMMEBOKEN
av Gunvor Fritzner Bertelsen:

Hva som vekket meg tidlig om morgen 9.april 1940 visste jeg ikke da. At jeg aldri skulle komme til å glemme det vet jeg nå. Over 70 år er gått. Likevel dukker minner fra krigen stadig opp i tankene mine. Og de er mange. Alt for mange. Og de kom i løpet av bare 5 år. Jeg var et barn som fikk ødelagt viktige år av mitt liv. Jeg var ikke fylt 8 år. Visste ikke hva krig var. Men i magen min ble det født en klump den dagen. Den blir jeg nok aldri kvitt.

Etter at jeg var våknet stod jeg opp av sengen. Jeg hørte flere stemmer ute fra kjøkkenet. Jeg gikk dit og ble skikkelig forskrekket da jeg fikk se en soldat med gevær på skulderen. Mor bare skysset meg inn på soverommet og sa jeg skulle legge meg igjen. Det alvorlige ansiktet hennes skremte meg. Noe måtte være fryktelig galt, men jeg forstod det ikke. Og jeg turde ikke spørre. Det som hadde vekket meg begynte på igjen. Det var skudd. Landet vårt var i krig. Flere soldater lå og skjøt fra en liten høyde på nordsiden av huset. Soldaten på kjøkkenet fortalte at det var kommet mange tyske båter på fjorden. Noen tyskere var kommet i land nede ved sjøen i Gravdal. Der var allerede en norsk politimann blitt skutt. Det var faren til en jente i min klasse. Jeg sa ingenting. Vi sa i grunnen veldig lite alle sammen.

Etter hvert ble hele familien min som bodde i husets 1.etage samlet i stuen.. Foruten mor og far var vi to voksne til og tre barn. Den minste bare 4 år. Vi som ellers holdt leven om morgenene når vi våknet bare satt der. Selv den minste som ellers var en urolig sjel må ha forstått at noe ikke var som det skulle. Hadde det vært en vanlig dag hadde vi trodd han var syk.

Vi bodde i Solegården i Gravdal. I huset 2.etasje bodde av alle ting et tysk ektepar med tre voksne barn. De hadde bodd i Norge i mange, mange år. Mannen i familien var som en bestefar for meg. Alltid hjelpsom med mor. Far var som regel på sjøen. Da vi møttes ute på tunet senere på dagen viste han stor glede over at tyskerne var kommet til Norge. Da mistet jeg en bestefar. Jeg klarte ikke hilse på han før det var gått svært mange år etter krigen. Helt tilgitt ble han aldri. Da krigen kom ville vi ikke ha tyskere i huset. Heldigvis flyttet de nokså fort til et annet sted. Kanskje forstod \endash i hvert fall han som hadde vært en slags bestefar, at han burde vise oss litt respekt.
Gunvor og broren 1939
Meg og min bror sommeren 1939. Huset i bakgrunnen er huset slik det så ut før det ble ødelagt av bomben.

Det første flyangrepet kom en av de første dagene etter 9.april. Vi var i kjelleren, men stod i kjellerdøren og så på da de bombet. Vi hadde ikke bedre vett. Etter dette begynte de voksne å planlegge å få oss unger av gårde til et tryggere sted. Det eneste vi da visste om var å reise på "landet" der min mor var ifra. Til et sted på Holsnøy som heter Io. Det ble litt av en tur. Vi skulle ro. Ro nordover fra Gravdal til vi kom til et sted som var halvveis - Fløksand -til dit vi skulle. Derfra skulle vi få hesteskyss. Tilslutt ville det bli enda en rotur. Men da bare over et lite sund.

Robåten var ikke stor. Det var naboen som eide den. 7 personer skulle den frakte sammen med det vi trengte av klær, dyner og puter og ellers det vi måtte ha med. Far og naboen skulle ro. De skulle også ro tilbake fra det første stoppestedet vi hadde. De måtte hjem igjen til hus og hjem, koner og dyr. Far hadde vært nede i Gravdal og snakket med tyskere som huserte der nede hvor båten lå. Det var militært område før krigen og. Vi måtte få lov å ta båten og ro. Vi fikk lov. Alle både små og store hadde noe å bære på. Jeg hadde en liten koffert den ene hånden og bar en stor dukke på den andre armen. Pluss ranselen på ryggen med skolebøkene mine i.. Jeg gikk i første klasse i 1940.

Det ble en lang rotur og en veldig lang dag. I det vi var kommet så langt ut på fjorden at vi kunne se hjem, så vi min mor og nabokonen stå på "Haugen"å vinke med et stort hvitt stoff. Det må ha vært et laken. Tenk å stå der å se resten av familiene sine i en liten båt på en stor fjord flykte for krigen. De voksne skiftet på og ro. Ingen snakket noe særlig. Far nevnte noen ganger at han så "vaskestamper". Hele fjorden var minelagt, noe vi ikke visste. Da hender jo at noen miner ikke holder seg der de skal. De voksne virket redde. Vi unger trodde jo på det som ble sagt. "Vaskestamper" var ikke så farlig. Miner hadde vi aldri hørt om. Men de voksne virket så rare . De var nok selv redd. Heldigvis var det nesten blikkstille på fjorden, ellers ville det vært enda mer ille enn det var.

Vi var trøtt og lei og sulten da vi endelig etter mange timer på fjorden kom frem. En fetter av mor hadde butikk der på kaien. Der fikk vi komme inn og fikk hvile og fikk noe å spise. Hvor langt på dag det var vet jeg ikke. Men jeg husker solnedgangen vi så da vi kjørte videre derfra med hest. Far og naboen måtte ro tilbake. På grunn av mye motvind da, måtte de gå i land et sted og overnatte i en låve. Dagen etter, da de var midt på fjorden, kom det flyangrep. Det satt de og så på. Kunne ikke gjøre noe som helst. For en opplevelse!

Jeg ble på landet helt til skolen begynte igjen i august. Lengtet etter skolen og venninnene mine. På landet nektet jeg å gå på skolen den tiden som var igjen av skoleåret. Dit måtte de ro. Jeg hadde fått nok av robåt for lang tid fremover.

Selv om det var krig roet alt seg etter hvert. Men at det var krig merket vi jo. De voksne mest. Det kom så mange kunngjøringer om ditt og tatt de måtte ta hensyn til.

Jeg husker at vi ikke likte noe særlig at det var fint vær. Da var det ofte flydur, men høyt oppe. Det var vel noe de så etter. Det var lite å ta seg til for oss unger. Speideren fikk jeg ikke gå på lenger. Om kveldene var jo alle lys slukket.

Vinduene var blendet. Vi holdt for det meste hjemme. Gikk på skolen og av og til på søndagsskolen. Dit var det flere kilometer å gå. Derfor orket vi ikke det hver søndag. Det var alt. Da lærerne ble tatt måtte vi gå hjemme hos frøken for å ha skole. Det var frivillig. Derfor var vi ikke så mange som gikk dit.

Det var i alle fall bedre enn ingenting. Frøken var en skjønn dame. Med prikket skoleforkle, og alltid pen på håret.

Etter hvert merket vi alle at krigen ble verre. Rasjonering på mat og klær. Å stå i kø etter et aller annet fikk vi god trening i. Fikk også god trening i å måtte gå tomhendt hjem. Verre var det at mange ble arrestert. Mange vi kjente. Det var grusomt.

"Han pekte på bildet og gjentok på tysk: død, død, død!"

Noe som var mer enn grusomt var da det dundret på gatedøren vår om nettene. Vi var den øverste gården og far var blant de eldste på stedet og kjentmann. Skulle tyskerne arrestere noen kom de derfor til oss. Med geværmunningen i ryggen måtte far kle på seg å følge dem rundt til dem de hadde på listen og som skulle arresteres for et eller annet illegalt arbeid. Nektet han ville han bli skutt og de bare gikk til en annen som visste hvor den og den bodde. Ikke bare far, men hele familien var dårlig i flere dager hver gang slikt hendte.

Noe jeg ikke visste hendte, var det mor holdt på med om nettene. Først etter krigen fortalte hun oss om det.

Vi bodde fra før i nærheten av militært området. Mener de kalte det kystbatteriet. (Red: Kvarven Fort) Dit fikk vi ikke komme selv før krigen. Der var alltid vakt. I krigen var det enda mer vakthold. Det fordi der var en fangeleir full av russere og polakker. Det var et fordelig syn å se fangene. De arbeidet med en vei flere kilometer unna. Hver dag måtte gå begge veier. Eller rettere sagt; slepe seg begge veier. Det hendte ofte at noen rømte. Derfor hendte det ofte at det ble banket på soveromsvinduet til mor og far om natten. Det var fangene. De sa ingenting. Bare pekte på munnen og gned seg på magen. Sulten var nok fæl. Mor gav slike rømlinger all den mat hun hadde å gi dem. Vi kunne ikke hjelpe dem på noen annen måte. Det var et mareritt hver gang slikt hendte. Det fordi til og med vi unger ble forhørt om vi hadde sett eller hørt noe. Noe vi selvfølgelig ikke hadde. Fangene ble alltid funnet av tyskerne som kom med hunder og stort mannskap . Jeg husker en som klarte å gjemme seg på en låve på en gård et stykke unna oss. Der var det ikke tyskerne som fant han, men bonden. Han varslet tyskerne med en gang. En fange mindre i den fangeleiren.
Men så skjedde det noe midt på lyse dagen. Jeg skulle sent på skolen. Like før jeg skulle gå banket det forsiktig på gatedøren. Utenfor stod en fange. Han pekte på munnen. Han bad om mat. Mor var modig nok til å ta han inn på kjøkkenet og gi han det vi hadde. Han spiste fort. Det var brød, melk, kalde poteter, saft og jeg vet ikke hva. Alt spiste og drakk han. Han hadde noen bilder han viste oss. Var nok familien.. Gråt gjorde både han og mor. Han tok fangeluen sin og kastet den ut døren. Da ble mor redd. Bad han hendte den igjen. Vi kunne ikke gjøre noe mer for han enn at han ble mett før han ble tatt. Vi var hjelpeløse. Han forsvant oppover fjellet som bare var 50 meter fra huset.

Det gikk ikke lang tid før tyskerne kom for å leite etter rømlingen. Vi unger hadde fått streng beskjed om ikke å si et ord hvis tyskerne spurte om vi visste noe. Den minste som da var bare 6 år var den vi var reddest for skulle røpe noe. En tysker satt på huk for å spørre han ut, men ikke et ord kom det fra han. Det var en lettelse da de forsvant nedover bakken igjen. Husker ikke om vi orket gå på skolen den dagen. Slikt tok på både de store og de små.

Vi unger fant løsninger på hvordan vi skulle få gitt fangene mat litt mat. Vi la matpakker i murene de gikk langs med. Ikke mye om gangen, men noen tugger ble det. De trengte hver smule. Den ene av oss nektet å spise hjemme før han hadde fått matpakke til russerne. Ikke alltid like enkelt det, nei.

La vi en femogtyveøring i matpakke fikk vi en ring tilbake noen dager senere.. Den lå i det papiret maten hadde vært i. Skrev vi forbokstavene på papiret ble det risset inn i ringen. Av og til fikk vi det vi kalte russerfugler. De var nydelige. Jeg hadde klart å få 11 stykker, men da tyskerne begynte å bli litt nærgående rundt huset brente mor dem. Tyskerne måtte ikke se dem.

På grunn av gården var vi mer heldig enn andre. Men det ble mange å dele med. Vi hadde familie inne i byen som nok var mer sultne enn oss.

Rasjoneringskortene var ofte en vits. Var ikke alltid det fantes varer selv om man hadde rasjoneringsmerker.

Klærne våre begynte å bære preg av at det var krig. Men jeg hadde en mor som nærmest var tryllekunstner når det galt å sy. Min far hadde noen kusiner som var ugifte og som bodde inne i byen.

De jobbet i butikk. Derfor kunne de ikke gå i hva som helst. I hvert fall ikke i filler. Mor hadde gitt dem streng beskjed at ikke en eneste fille skulle kastet før hun hadde gått gjennom dem. Slike filler ble derfor samlet i sekker som vi fikk etter hvert. Og det var mye pent der. Så fine stoffer som var i de gamle klærne var det ikke alle som hadde sett. Og mor tryllet. Noen av de kjolene hun klarte å få til glemmer jeg aldri. Den ene måtte mor nærmest kle av meg å kaste til slutt fordi falden på den var et eneste sammenhengende hull. Kunne ikke repareres på noen måte. En ting til jeg skulle gjemt unna var den flotte silkeunderbuksen hun laget av en gammel fra sekken. Den hadde en liten brodert lomme på låret. For en stas. Måtte vise den til venninnene mine. Gjett om de ble stor i øynene. En rutet kåpe av en gammel frakk må og nevnes. Den trodde mange jeg hadde kjøpt i Kløverhuset \endash en fin butikk i byen. Det var og andre ting vi fikk i sekker. Det var brød som var tørket. Vi kalte det skoft. En fetter av mor drev bakeri. Det var vanskelig å bake av det krisemelet. Derfor ble brødene ofte sprukne og fæle. Kundene ville helst ha hele brød på merkene sine. Derfor ble de kuttet opp og tørket. Snakk om matgilde de gangene vi fikk en slik sekk.

Matgilde ble det og da en hel stim med storsild ble stengt inne tørrdokken et stykke unna oss. Tenk det, Tyskerne var vel og sulten i og med at de gav tillatelse til at dokken skulle stenges av for vann. Det ble sild i bøtter og spann..
Over hele kommunen luktet det stekt sild i flere dager. Alle som ville fikk nemlig lov å forsyne seg av den grøden. Og gjett om de ville. Forresten var det silden i det hele tatt som reddet oss mange ganger. Nubbesild, solsild, saltsild, kokt sild, sprengt sild, spekesild, stekt sild. Til og med "kjøttsuppe" med sild. Såkalt sildegryn. Ja, det var da det. Men en ting hadde vi på matfatet bare en gang. Det var alker. Vi klarte ikke få det gjennom halsen.

Uten radio var det ikke mye folk fikk greie på. Noe kom nok de voksne for øret. Vi som var unger brydde oss vel ikke så mye heller. Men vi hadde en nabo - en tøffing. Det var han som var med og rodde. Han hadde radio han. Godt gjemt i høystålet. Gjennom hele krigen hadde han den der. Derfor fikk vi nyheter hver eneste dag så sant han hadde lyttet på London. Han kom ikke selv alltid. Konen elsket å komme innom oss å fortelle hvordan det stod til. Vi kunne se det på henne om det var gode eller dårlige nyheter hun kom med. At det gikk godt med den ulovlige radioen var et under. Kunne blitt skutt for mindre.

Denne hendelsen må ha vært om høsten i 1943. I en hytte noen meter fra huset vårt bodde det tyske soldater. Hytten tilhørte min far sin familie, men tyskerne hadde tatt den til sitt bruk. Tror det bodde 5 offiserer der. Vi snakket aldri med dem, og de lot oss i fred. Men så skjedde dette. Vi unger var hjemme. Skolen hadde vel en slags ferie igjen.. Potetferie, brendselsferie, skolen tatt av tyskere ferie. Det var slike ferier hele tiden. Vi så han kom. En av de som bodde i hytten. Hjelp, hva er det nå tenkte vi. Så banket det på døren. Utenfor stod han og strigråt. I den ene hånden hadde han et bilde av en dame og en liten baby. Han pekte på bildet og gjentok på tysk: død, død, død.
Og så hulket han videre. Mor klappet han på kinnet og fikk satt han ned i en stol. Han gråt verre og verre. Mor begynte også å gråte, mens vi unger svelte gråten så godt vi kunne. Vi syntes jo veldig synd på stakkeren, men, han var vår fiende. Jeg husker enda hvor forgrått han var i ansiktet. Han hadde ingen andre steder å gå for å få litt trøst. Kunne ikke gråte blant sine egne i hytten.. Tror nesten det kunne vært farlig for ham å gråte slik at de andre soldatene så det. Da han gikk igjen etter en stund husker jeg at mor måtte legge seg nedpå litt. Det tok på oss unger òg. Krig er fælt.

Litt å le av fikk vi og av og til. Det var når fienden vår gikk på ski. Et utrolig syn. Så inderlig hjelpeløse. Tydelig at de ikke var født med ski på beina. De var utrolig flink til å ramle. Til ramlet til og med på flat mark på en helt latterlig måte. De skikkelig trynte "han"- som vi sier i Bergen \endash Ikke rart vi lo. Men vi satt oss litt unna dem for å få le i fred.

"Gestapo skulle hentes. De hadde funnet en ryggsekk hengende oppunder taket på låven. Den var full av dynamitt."

Det var 20. april 1944. Jeg lå i sengen min. Skulle ikke på skolen før om ettermiddagen. Mellom klokken halv ni og ni den morgenen falt den ene vindusruten fra vinduet ned på dynen min. Den var like hel. Så ut som den var skåret ut av vinduskarmen. Jeg skulle til å rope på mor, men da kom smellet. Alle for til vinduene for å se. Svart tjukk røyk veltet opp i luften inne i byen. Noe forferdelig hadde skjedd. En båt full av ammunisjon hadde eksplodert. (Red: Ammunisjonsbåten "Voorbode" lå til kai i Vågen, lasten tok på mystisk vis fyr og eksploderte.) Den lå ved kaien nesten midt i sentrum. Det ble et helvete for svært mange mennesker. Mange mennesker ble drept. Mange såret. Og en by fikk store sår som det gikk lang tid før de var grodd. Bergen fikk et minne den aldri blir kvitt. Etter noen dager ville far til byen for å se på elendigheten. Min bror og jeg maste om å få være med. Det angret vi på etterpå. Jeg ville kaste opp da jeg så alle de ødelagte husene og folk som gikk rundt å leitet etter ting. Vi kom oss fort hjem igjen. Siden denne hendelsen var litt unna der jeg bodde, vil jeg ikke fortelle mer om den. Vi skulle få mer enn nok å være lei for der vi bodde.

Det var en søndag med helt stille vær. Tror det var tidlig på høsten. Fin temperatur og tilsynelatende fredelig. Bare hønene ut på tunet som kaklet i vei og forstyrret freden. Inne på kjøkkenet putret det i en gryte med sosekjøtt. Tenk det! Kjøtt! En sjelden vare på den tiden. Men vi hadde på en eller annen måte fått fatt i noe ferskt lammekjøtt. Vi hadde ikke sauer selv, så jeg regner med det var ulovlig kjøtt fra landet. (Red: Kjøtt og varer som bonden produserte/høstet skulle gå igjennom tyske instanser før de ble fordelt til de som hadde rasjoneringskort, dog først etter at Wehrmacht hadde lagt beslag på brorparten.) Gjett om vi gledet oss. Lukten var aldeles herlig. Men så..... startet elendigheten. Ute på tunet dukket det opp tyskere med hunder og geværer. Klumpen i magen kom på plass. Sikkert hos flere enn meg. Dundring på døren som vanlig. Sinte røster som spurte om vi hadde sett en rømt fange. Nei, vi hadde som vanlig ikke sett noen fange. Trodde oss gjorde de nok ikke. De leitet høyt og lavt inne i huset. Og rundt huset, inne på utedoen, inne i vedboden uten resultat. Men så fikk de øye på låven. Hele banden forsvant inn der. Da de kom ut derfra fikk vi beskjed om å gå inn i huset.

Gestapo skulle hentes. De hadde funnet en ryggsekk hengende oppunder taket på låven. Den var full av dynamitt. Det hjalp lite om vi sa at den tilhørte tyskerne som laget geværstillinger nord for huset. Å nei. Det trodde de ikke på. Marsj. Los, los! Inn med alle sammen. Der satt vi skikkelig vettskremt og ventet på at gestapo skulle komme.

Og de kom. 4-5 stykker. I skinnfrakker. Klumpen i magen var urolig. Så samlet de mannfolkene i bestestuen. De skulle forhøres. Det var min far og min svoger. Vi unger satt på en sofa i dagligværelse som vi kalte det. Musestille. Hvor søstrene mine var husker jeg ikke. Men jeg husker min mor. Hun var jammen tøff. Hun stod med øret inn til døren inn til bestestuen. Tok pekefingen til munnen og hvisket at vi måtte være stille. Da kunne hun høre hvert ord som ble sagt bakom den døren. Å forhøre de to tok en evighet. De måtte jo ha tolk. Verken min far eller svoger kunne tysk. Alt de forsvarte seg gav de der gestapofolkene bare blaffen i. De maste om igjen og om igjen på at vi hadde ulovlig ammunisjon på låven. Det måtte straffes. Plutselig åpner mor stuedøren. Hun hadde hørt gestapo si at min far og svoger skulle arresteres. Min mor ble skikkelig sint da hun hørte det. Gav beskjed at det jammen var på tide at skytebasen ble hentet for å forklare det hele. Det var jo han og tyskerne som hadde bestemt at ammunisjonen skulle henge på låven.

De gikk med på det. Men skytebasen bodde langt unna. Han måtte hentes i bil. Det fikk de da omsider fatt på. Skytebasen kom og sa som det var. Det var tyskerne som eiet den dynamittfylte ryggsekken . Da ble de lang i trynet.

Så gikk de endelig, de hersens typene. Synes fremdeles jeg ser dem da de gikk nedover bakken. om de hadde solgt smør og ikke fått penger. Ingen fangst den dagen. Var nok forsmedelig for dem. Russeren de leitet etter hadde fått mat av mor samme natt. Hadde de visst det hadde det nok blitt enda mer forhør og elendighet .

Utover på våren i 1944 forsvant soldatene som bodde i hytten. Hæren til tyskerne skrumpet nok inn etter hvert. De vi så synes å ha blitt yngre. Tydelig at noe skjedde. Det minket på andre ting og. Vi var ikke alltid mett. Klær og sko var snart bare filler. Sko av papir hadde ikke lang levetid. De tålte jo ikke vann. (Red: Utover krigen ble sko og knapper etterhvert laget av presset papir, noe tyskerne selv måtte ta ibruk på sine uniformer. Papiret var komprimert under svært høyt trykk, men vedvarende fuktighet reduserte naturligvis levetiden på produktene.) Selv sekkene vi tidligere hadde fått med saker og ting mor kunne fikse på ble mindre.

Når sulten gnagde som verst hendte det at jeg og flere enn meg tok turen til tante Marie. En liten enslig dame som ikke trengte så mye mat.
Men hun bodde i byen. Langt fra der jeg bodde. Likevel tok jeg mange turer dit. Først buss, så ferge, så gikk jeg gjennom halve byen for å komme frem. Tante hadde noe som ikke så mange hadde. Hun hadde røde brødmerker. Hun hadde det på grunn av dårlig fordøyelse. Det betydde hvitt brød. Får nesten vann i munnen når jeg tenker på det. Herlige wittenbrødskiver med nypesyltetøy på. Nærmere himmelen kom jeg ikke da.

Fordi alt var så vanskelig, kunne barn få reise til familier som bodde litt unna krigssoner. Jeg skulle få være der i 2 måneder. Det var gjennom Røde Kors. Men det var frivillig. Jeg ville òg meldte meg på. Men det var ikke bare, bare. Vi ble veid og målt og undersøkt for hodelus. Fikk plakat rundt halsen med vårt eget navn pluss navn og adresse til dem vi skulle til. Jeg skulle til Sykkylven. Til en gård.

Vi reiste fra Bergen tidlig en morgen med en litt stor fjordabåt som het "Varden". Første dagen var målet Nordfjordeid. Tenk, en full båt med barn i en alder fra 6 til 12 \endash 13 år. Noen få var litt eldre. Det var jo noen voksne ombord som skulle passe på oss, men for noen av ungene var det tøft å reise hjemmefra. Mye gråt nesten før vi kastet loss. Jeg var 12 år og turde neimen ikke gråte. Maskinisten om bord var en bekjent av min far. Jeg kunne gå til han hvis det var noe. Det hjalp jo. Verre var det da det kom fly som fløy over oss og båten. Da var ingen særlig høy i hatten. Men utpå kvelden kom vi til velberget til Nordfjordeid. Da måtte alle i land. På kaien stod det folk og tok i mot oss. Alle skulle overnatte hos noen der. Jeg var sammen med to andre jenter og var hos en koselig familien. Husker de spilte grammofonmusikk da vi spiste frokost. Solen skinte inn gjennom vinduet. Alt var så fredelig. Men vi skulle videre. Kjørte med buss over til et sted som heter Straumshavn. Derfra med båt til Ålesund. Ny overnatting sammen med noen andre jenter. Koselig der òg. Moren i huset spilte gitar og sang for oss om kvelden. Var vel en måte å redde oss fra hjemlengsel på. Neste dag var det båt igjen for meg og noen flere. Noen var gått fra borde i Nordfjordeid. Til slutt en busstur før jeg og 4 andre kom til Brunstad i Sykkylven. Sliten som bare det. Husker jeg fikk kjøttmiddag da jeg kom frem.

Senere ble det vel mye kjøtt og raspeballer. Fremdeles er ikke raspeballer min favorittmiddag. Vi spiste det både en og to og kanskje 3 ganger i uken. Det var det de hadde mest av. Husker at jeg spiste fisk en gang. Stekt laks! Himmelsk. Men å klage på maten der er ikke meningen. Fikk alltid spise meg mett og god. Melk og godt smør hadde de òg. Det vistes da jeg reiste hjem. Bollekinner og greier. Gjennom hele den sommeren så jeg bare to tyskere. Det var to som kjørte gjennom bygden på motorsykkel.

Den ene sønnen på gården likte å leke lærer. Det var han som lærte meg brøkregning. Så jeg fikk mange slappe timer i 6.kl. fordi jeg kunne slikt fra før. Men den sommeren gikk jo over, så jeg måtte jo dra hjem igjen. Men turen hjem igjen er nesten helt bort vekk. Husker bare vi kom til Bergen tidlig en morgen, og at min mor og bror hentet meg på kaien. Men de skjønte nesten ikke hva jeg sa. Jeg var blitt total sunnmøring. Sånn var det. For meg var det opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Bare synd at det var krig.

Som unger drev vi med vår egen lille krig mot fienden. Vi hadde røde, blå og hvite knappenåler under jakkeslagene på klærne våre. Vi tegnet en stor H med et syvtall inni på husvegger der vi turde. Og vi sang:.

Håkon den syvende.
Gid han kom flyvende.
Tok alle tyskerne
utav vårt land

Vi badet ikke i vannet som var rett nedenfor der jeg bodde. Fordi der badet tyskere. Dessuten nektet vi å spise makrell fordi den spiste druknede tyskere. Vi kunne ikke gå med røde sokker på 17.mai. Da kunne vi risikere at vi måtte ta dem av. Nazistene var verst i slike høve. De skulle bare visst hvor ofte vi tok flagget som skulle ha hengt på flaggstangen og hang det opp på veggen inne når det var noe vi ville feire.

Kobbermynter pusset vi så de skinte. Fikk satt på en nål på den siden verdien stod. Den andre siden med Håkon den 7. merke på lyste selvfølgelig på innsiden av klærne. Ingen måtte få se det. Det kunne bli trøbbel av. Midt i all elendigheten var der også en utrolig norsk humor som handlet om tyskerne og krigen.. Men krigen varte ved. Det skulle jeg og alle som bodde på Laksevåg få merke.

"De døde ble lagt på rad og rekke i lange grøfter."

4.oktober 1944 var en fantastisk fin høstdag. Så varmt og fint at vi gikk halvstrømper på skolen. Den gang gikk ikke jentene med langbukser. Så det ble nakne legger. Hjemme visste jeg at de skulle ta ut alt sengetøy og madrasser til lufting for de skulle gjøre rent tak og vegger i flere rom. Siden vi hadde gård ble det liten tid til det om våren. Men dette var dagen. Min mor og min ene voksne søster var alt i farta da vi min bror og jeg gikk på skolen. (Nygård Skole)

På skolen hadde vi kristendom i første time. Halvveis ut i den timen gikk flyalarmen. Vi tok det ganske rolig. Det skjedde jo ofte uten at det ble til noe mer enn å gå ned og opp av tilfluktsrommet.

Men denne gangen ble det alvor. Skikkelig alvor. Vi var vel ca. 150 elever pluss lærere som var i tilfluktsrommet. Der var det laget til noen benker vi kunne sitte på. Men vi satt trangt. Skravla gikk på de fleste. Ingen tok det alvorlig. Så kom det første smellet. Da ble det først stille. Etter hvert som smellene kom tettere og tettere gikk skravlingen over til skrik og gråt. Broren min som satt ved siden av meg gråt ikke. Han var nok vettskremt som vi andre, men for redd til å gråte. Sjøl husker jeg at jeg var sint. Skjelte ut vaktmesteren som var nazist. Han hadde sikkert aldri fått så mye kjeft i sitt liv. Det var min måte å gråte på.

Det var nok redselen som satte utskjellingen i gang. Heldigvis så jeg aldri vaktmesteren igjen. Nygård skole hvor jeg gikk på ble ikke truffet av bomber, men ute på skoleplassen lå det strødd med granatsplinter. Noen hadde truffet selve bygningene og laget småskader. Vindusrutene var vekk. Da "faren over" signalet gikk og vi slapp ut, kløv jeg opp på et gjerde for å se om huset vårt stod. Jo, det så slik ut. På grunn av den lange avstanden kunne jeg ikke se noe mer. Ingen barn fikk forlate skolen før en voksen kom og hentet dem. Det varte og det rakk. Mange ble hentet veldig fort. Noen ble hentet av foreldre som hadde vært lengre inne i Laksevåg. Enten på arbeid eller på jobb. Men det var vanskelig å komme seg frem. Bombekrater over alt. Noen måtte gå over et fjell for å komme seg til skolen vår for å hente sine unger. De som kom, gråt.. Det var ikke så mye de visste, så vi fikk ikke vite så mye vi heller. Mulig de visste, men ikke ville fortelle. Det skjønner jeg godt. For det var et helvete Laksevåg gikk gjennom den dagen. (Red: 4. oktober 1944, bombet allierte styrker infrastrukturen rundt ubåtbunkeren, noe som medførte de største tap av sivile liv i Norge under krigen.)

Det var først et godt stykke utpå ettermiddagen at jeg og min bror ble hentet. Klumpen i magen min ble bare større og større. Skjønte ingenting. Huset vårt stod jo. Hvorfor hentet ingen oss. Da en nabo kom for å hente datteren sin fikk vi følge med han. Vi måtte gå en lang omvei for å komme hjem. Det lå ueksploderte bomber flere steder den veien vi skulle ha gått. Tyskerne hadde satt opp sperringer mange steder. Derfor var det ingen annen mulighet enn å gå den omveien. Underveis møtte vi min søster. Hun var på vei for å hente oss. Hun sa ingenting om hva som hadde skjedd. Den tausheten om hva som hadde skjedd ble i grunnen tiet i hel i lang, lang tid. Ingen ville snakke om den dagen.

Mor og mine søstre hadde ryddet unna noe slik at vi kunne gå inn. Sopt ut det verste av glass og ting som var helt slått i stykker for å rydde plass så vi kunne være inne før det ble natt. Vi hadde ingen steder å gå. Det verste var at sengetøyet som hang ute til lufting. Det var gjennomboret av granatsplinter. Madrassene hadde stått på sydsiden av så de var i alle fall hele. De voksne fikk satt noe papp foran vinduene til det ene rommet slik at vi kunne være der. 9 mennesker i et lite rom. Der sov vi ca. 2 uker. Strømmen var borte. Skorsteinen ble sjekket før vi turde fyre opp i ovnen. På den kunne vi få varmet vann. Fordi vi ikke kunne lage mat hjemme, fikk alle barn som var rammet, komme til skolen å spise varm suppe \endash med hvitt brød til. Aldri kommer jeg til å glemme den suppen! Vi hadde med oss spann til å ha kjøttsuppe i med hjem til de voksne. Nei, aldri glemmer jeg den suppen og de hvite skivene. Og vi kunne spise alt vi orket.

Det var med 152 fly i det angrepet. Det var ubåtbunkeren de skulle bombe. Der den var bygget hadde det vært et av kommunens koseligste steder. Skikkelig idyll. Tyskerne hadde tvangsflyttet dem som bodde der. Revet alle de fine husene og bygget den bunkeren. En stygg stor og grå koloss. Mannen min hadde bodd der den stod og står i dag i mormoren sitt hus. De hadde det tøft da de måtte forlate det hele for at den bunkeren skulle bygges. Tyskerne kalte den for Bruno. Hvorfor vet jeg ikke. Etter det fæle bombeangrepet så den ut som den hadde fått noen myggestikk. Verre var det med Holen skole som lå like ved. Av den var det så å si ingenting igjen. En hel 6. klasse med gutter ble drept .
Pluss lærere og enda flere barn og voksne.Og enda flere ble drept utenom skolen. Mange mistet hele familien sin og hjemmet sitt. Det var grusomt. Hos oss var det bare katten som døde. Den solte seg alltid på det berget der bomben falt ca. 20 meter fra huset. Låven vår var helt uskadd. Der var det to kuer, en gris og noen høner. Vi hadde kaniner og, men de stod litt unna huset.

Arbeidet på ubåtbunker Bruno er startet.
Vi unger fikk ikke lov å gå lenger enn rett ut på tunet etter dette. Skolen var jo stengt. De voksne måtte gå for å se om de kunne få fatt på noe mat. Men i kommunen var det mye gråt og fortvilelse. De døde måtte jo begraves. Fra der vi bodde kunne vi ikke se kirkegården. Men vi hørte jo hva som skjedde. Hele dagen - fra morgen til kveld ringte klokkene i kapellet - i over 14 dager. De døde ble lagt på rad og rekke i lange grøfter. De som hadde vært kamerater i livet ble lagt ved siden av hverandre.193 mennesker ble drept, ca. 180 ble skadet. De tallene taler for seg. Vi var bare ca. 9500 mennesker i hele kommunen. (Red: Laksevåg var en egen kommune før sammenslåingen med Bergen kommune i 1972)

Å bo hjemme etter bombingen kunne vi ikke. Til slutt fikk vi leie et lite kårhus på Nymark på Tysnes i Hardanger. Men mye måtte ordnes før vi kunne dra. Hønene ble slaktet. Kaninene ble slaktet. Grisen gikk samme vei.

Hunden min måtte avlives. Men kyrne ble lånt til en bondemann på Askøy. For å få dem dit måtte de leies hjemmefra og inn til byen. Stakkers kyr. Men det var ingen annen råd. Mor orket ikke slakte dem òg.

Så gikk turen til Nymark. Vi måtte overnatte i slepebåten far jobbet på for å rekke båten som gikk til Nymark. Busser gikk jo ikke. Veiene var jo ødelagt. Det ble en 5 timers tur med den lille fillebåten. Kan ikke si jeg gledet meg. Vi kunne bare ta med oss det vi orket å bære. I huset vi skulle bo, var det nesten ingen ting. Noen lå i seng, andre på madrass på gulvet. Det var ikke innlagt strøm eller vann. Men vi hadde tak over hodet. Vertsfolket gjorde det de kunne, men de hadde ikke så mye de heller. Mannen var baker. Heldigvis for det. Med erstatningsmelet han skulle bake brød av, var det ikke lett å få brødene til å henge sammen. Bøndene rundt forbi ville ikke ha de fillete brødene. Men det ville vi. Glemmer aldri da min søster kom med fire fillete brød hun hadde fått uten merker. Da fikk vi spise så mye vi ville.

Og det gjentok seg. Heldigvis. Ikke verdens beste brød, men likevel redningen mange ganger når vi var sultne.

Men sulten knog hele den tiden vi bodde der. Hjemme hadde vi jo hatt både melk og poteter og egg i det minste. Så, en dag fikk mor et brev i posten. I det stod det at hun kunne komme til angitt sted i Bergen sted for å hente røde kors pakke til oss som gikk på skole. Hun måtte ta med karakterbøkene våre som bevis. Hun reiste i 5 timer med båten inn til Bergen for å hente herligheten. Måtte overnatte hos en søster og reise tilbake dagen etter i nye 5 timer med båten. Den kvelden hun kom tilbake, var forventningen stor hos oss som ventet. Vi fantaserte om hva det kunne være i den pakken. Vi gledet oss virkelig.

Det var godt vi gledet oss på forhånd. Da mor endelig kom tilbake var skuffelsen så stor at jeg kledde på meg og gikk ut i en kald og ekkel vinterkveld for å få kjøle skuffelsen ned. Akkurat da var sulten veldig plagsom og klumpen i magen hadde fått en ny dimensjon. Hun hadde fått 1 kilo brødmel. Et kilo brødmel som ikke lignet noe særlig på mel. Krisemel. Det kokte hun grøt utav. Uten melk. Da jeg kom inn igjen måtte jeg ha noe i magen og måtte bare svelge både skuffelsen og grøten. Forklaringen mor hadde fått var at noen hadde stjålet det andre som skulle vært i de pakkene. Smør, sukker, sjokolade, bacon, pluss noe jeg ikke helt husker var for noe.

Så hørte vi noen rykter. Det var utpå dagen den 7. mai 1945. Tyskeren hadde overgitt seg. Endelig. Noen hadde selvfølgelig en ulovlig radio og hadde fortalt det videre. Vi tok rykte på alvor og gikk i prosesjon gjennom hele bygden med de flaggene noen hadde og de geværene noen andre hadde. Vi skrek og ropte hurra så de kunne vel nesten høre oss til månen. At vi egentlig var en dag for tidlig ute brydde vi oss ikke om. Krigen var over. Det var fred. Etter 5 lange, vonde år var det fred. Den var noe av den mest fantastiske følelsen i mitt liv. Ikke bare i mitt, men hos alle som var glad for at krigen var over.
Gunvor Fritzner Bertelsen.

  Hendelser i hennes liv var:

• Bilde, 1939. Gunvor og broren Brynjulf sommeren 1939. Huset i bakgrunnen er huset slik det så ut før det ble ødelagt av bomben under krigen.

• Bilde. Gunvor og Arne

• Familiebilde, 1962. Arne, Gunvor og Jane

Gunvor giftet seg med Arne Magdalon Bertelsen. (Arne Magdalon Bertelsen ble født 9 aug 1927 i Laksevåg Bergen, døpt 11 sep 1927 i Laksevåg Bergen,¹⁰²⁸ døde 9 mai 1987 på Klepp og ble begravet 14 mai 1987 i Time.)